tirsdag 9. november 2010

Det alle barn er på jakt etter

Klokken var i ferd med å passere klokken to på ettermiddagen. Jeg satt på kanten av brua og dinglet med beina forsiktig fram og tilbake. Cirka 3 meter under meg lå en stor haug med søppel mitt i drenneringskanalen som slanger seg gjennom stort sett hele byen. Noen deler under bakken, andre i lyse dagen.

Plutselig hørte jeg en stemme bak meg; - Svenn! Det var Alejandro, en av gutta på rundt 12 år. Han som ikke alltid sier så mye, men som er på jakt etter all den oppmerksomheten han kan få. Jeg ble kjent med han for mer eller mindre ett år siden. Da jobbet han på gata og bodde hjemme. Nå bor han på gata hele tiden, under bakken. Hver gang jeg treffer han så får jeg en slags rar følelse i meg. Det er så merkelig å ha hvert der helt fra begynnelsen av, før han havnet hundre prosent på gata. Det å ha sett hele prosessen, hvordan ting har gått så utrolig i feil retning. Det er kanskje noe av det mest utfordrende så langt i livet mitt.


Vi snakker med moren hans minst en gang i uka. Noen ganger gråter hun, andre ganger er hun ved godt mot om at sønnen hennes skal komme hjem igjen. Hun har jo i det minste oss som gjør alt vi kan for at han skal legge gata og dopet på hylla, og det håpet som skinner i ansiktet hennes sier alt om hvor glad hun er i sønnen sin, hvor mye hun ønsker at han skal komme hjem.

Vi har tatt han med hjem igjen flere ganger, med et håp om at han skulle bli, men hver gang har han bare noen dager etter dratt tilbake på gata. Jeg tror ikke han selv er klar over hvorfor han hele tiden havner tilbake på gata. Det er rett og slett noe med kulturen på gata som er så utrolig avhengighetsskapende. For Alejandro er det nok først og fremst dopet som hele tiden kaller ham tilbake til gata. Samtidig har han ikke så mye å finne på hjemme. Han har ikke noe problemer hjemme, men han kjeder seg, rett og slett. Det var derfor han begynte å jobbe på gata i utgangspunktet. Han dro ut på gata for å tjene penger for å bruke på dataspill, for å ha det gøy og for å henge med kompiser.

Å smile og le, å ha noen som bryr seg, noen som hører og forstår, enn venn...er ikke det alle barn er på jakt etter?

lørdag 18. september 2010

Kan du virkelig se?

For godt over et halvt år siden dro jeg tilbake til Bolivia med en ny og spennende oppgave foran meg. Vi skulle starte et nytt prosjekt, en ny organisasjon...nye muligheter og alternativer for ungene. Jeg viste ikke mye hva som skulle møte meg da. Alt var bare en drøm, en drøm om å få til noe som virkelig kunne bety noe for gatebarna, noe som virkelig kunne utgjøre en forskjell.

Etter Act Now studiet på Hald Internasjonale Senter 08/09 fikk jeg et helt nytt syn på mange ting. Jeg innså at verden var mye mer enn det som er hverdagen her i Norge, det man ser på en fireukers sydenferie eller en treukers reise i Afrika. Før jeg begynte på Hald tenkte jeg at, jo, jeg hadde jo reist mye rundt omkring så hvorfor ikke syv måneder i sør-Amerika? Hørtes spennende ut, veldig spennende ut. Jeg trodde kanskje at jeg viste hva jeg gikk til, men når jeg ser tilbake så gjorde jeg aldeles ikke det.

Jeg vet ikke om du har reist mye rundt i verden, men jeg spør deg uansett. Har du virkelig sett hva som foregår der ut? Har du virkelig åpnet øynene? En ser masse når man er ute å reiser, men ser man virkelig hva som foregår? Jeg tror ikke det, en ser bare det en har lyst til å se. Alt for mange snur ryggen til det som er vanskelig, urettferdighet, fattigdom, barn som bor på gata. Det er mye lettere å la være å se enn å se, for hvis en begynner å se hva som skjer er en nødt til å forandre ting i sitt eget liv. - Måten å leve på, se verden på. Det er trist, men slik er realiteten. Vi vil heller lukke øyene og håpe at ting går greit, selv om vi vet at alt går rett vest. På den måten kan vi i hvertfall leve med god samvittighet. Vi vil gjøre alt for å beholde det, for vi har overbevist oss selv at det er vårt. Vår velstand er vår og den gir vi ikke opp for noe som helst!

Kjenner du deg igjen? Det gjør i hvertfall jeg. Det er slik det er, slik det har blitt. Når jeg begynte å arbeide med gatebarna ble mitt syn veldig forandret. Ikke med det første, men over tid. Disse barna og ungdommene ble vennene mine. (De som du ser på tv og som gjør at du tenker: - Uff så urettferdig verden er! Også tenker du ikke mer på det.) De hadde blitt en del av mitt liv. De var ikke lenger der bak tv skjermen. 

Å leve sammen med gatebarna, å være en del av livet deres er noe som gir meg utrolig masse. Selv om jobben min handler mye om å lære bort, så tror jeg at gatebarna lærer meg mye mer. Det er noe som skjer når hver dag blir en kamp for å overleve, når materialismen blir noe fremmed. Livet handler om menneskelige relasjoner, om å holde sammen. Hvis vi ikke holder sammen vil vi dø. Når man kommer på innsiden av gatebarna så lærer man at det er noe veldig viktig der på innsiden. Noe alle barn er på jakt etter, og lengter sårt etter - noen som virkelig bryr seg, er glad i de, støtter de og hjelper de som et medmenneske - noen de kan stole på og som de vet stiller opp når som helst og hvor som helst.

Verdier som læres bort

Nå som det er et halvt år siden vi startet opp Smiles of the Street, er det en ting jeg virkelig har lært. Dette handler om mennesker, mennesker med behov for håp for fremtiden. De trenger noen som ikke snur ryggen til det som er vanskelig, noen som virkelig hjelper når det trengs, som er et medmenneske, en venn, en referanseperson, et håp og en vei mot en bedre fremtid. 

Jobben min er å dekke disse behovene. Man kan se det på mange måter, vri det rundt, sette opp fine setninger, grafer og statistikker. Man kan snakke i store ord, snakke om verden og fattigdom...men når alt kommer til alt så handler det om mennesker, fantastiske mennesker som føler, gråter, smiler og ler. Jeg spør deg igjen, kan du virkelig se?

Kan du virkelig se?

lørdag 13. februar 2010

Smiles of the Street

When I first came here to Bolivia, things were different, for me personally. But bit by bit things changed, for me, personally. A change I could feel and touch almost all the time, a change for my life. At the same time a dream started to grow, a dream about something. I didn't know exactly what it was, but last year something started to grow very fast. Ideas, projects, dreams, possibilities...It was all there, and I just couldn't ignore it, it was impossible to ignore because it was actually real and it gave me a whole lot of energy to keep on moving forward.

Last year I started to work all day and everyday on the street. I learned a lot about this work that I didn't have a clue about before, and the children gave me a lot of new ideas, ideas about myself, about them, about us... Ideas of something different, a new perspective.

Being with the children every single day I found that the children need something that's not available for them right now. The reality is that the children do not enter the street children homes, and do not leave the street through the original methods. The children demands that we try new methods. It's time to think new. Thinking new by listening to the children, by hearing what they say they really need because they know, they know what they need, and after a lot of time thinking and dreaming the idea of Smiles of the Street came to life. An organization that is willing to take the step out to the unknown and make the street children heard, seen and loved as the future of the world. Because that is what they are. Children with potentials greater than we can imagine.



Smiles of the Street was founded december 2009 and started working in Bolivia February 2010. Our project in Bolivia is dedicated to offer the street children alternatives to the life on the street, using resources that is already there, but that`s not available to the children living on the street. We base our work on the idea that by being able to offer the children different alternatives and activities, they will be able to better their life situation. We will work especially offering activities for the children that they demand, working together with organization that offer activities like football, cultural activities, education, and more, and at the same time coordinate with street children homes and schools. At all times it's the individual child who is in focus, and the child's wish to better his or her life situation. From there we work supporting the children on the way to a better life.

We are now starting up all the work here in Bolivia, it´s difficult to start a work like this, really difficult. I dedicate all of my time to this now, and I couldn't wish for anything else. Every day on the street, and every smile... It's all worth it.

Our Vision is that street children can be leaders of their own lives, and that they will be heard, seen and valued.

In order to reach for this vision we need your help. Everyone of you can help, and the children need it. By talking about them and making the people around you aware of who these children are, you can make a big difference. Start by interact with our facebook page: smilesofthestreet.com/facebook , and invite all of your friends. You can also talk about the street children in schools and youth clubs. The possibilities are there. Contact me for more information: svenn@smilesofthestreet.com

Together we will make the street children heard, seen and loved worldwide!