lørdag 18. september 2010

Kan du virkelig se?

For godt over et halvt år siden dro jeg tilbake til Bolivia med en ny og spennende oppgave foran meg. Vi skulle starte et nytt prosjekt, en ny organisasjon...nye muligheter og alternativer for ungene. Jeg viste ikke mye hva som skulle møte meg da. Alt var bare en drøm, en drøm om å få til noe som virkelig kunne bety noe for gatebarna, noe som virkelig kunne utgjøre en forskjell.

Etter Act Now studiet på Hald Internasjonale Senter 08/09 fikk jeg et helt nytt syn på mange ting. Jeg innså at verden var mye mer enn det som er hverdagen her i Norge, det man ser på en fireukers sydenferie eller en treukers reise i Afrika. Før jeg begynte på Hald tenkte jeg at, jo, jeg hadde jo reist mye rundt omkring så hvorfor ikke syv måneder i sør-Amerika? Hørtes spennende ut, veldig spennende ut. Jeg trodde kanskje at jeg viste hva jeg gikk til, men når jeg ser tilbake så gjorde jeg aldeles ikke det.

Jeg vet ikke om du har reist mye rundt i verden, men jeg spør deg uansett. Har du virkelig sett hva som foregår der ut? Har du virkelig åpnet øynene? En ser masse når man er ute å reiser, men ser man virkelig hva som foregår? Jeg tror ikke det, en ser bare det en har lyst til å se. Alt for mange snur ryggen til det som er vanskelig, urettferdighet, fattigdom, barn som bor på gata. Det er mye lettere å la være å se enn å se, for hvis en begynner å se hva som skjer er en nødt til å forandre ting i sitt eget liv. - Måten å leve på, se verden på. Det er trist, men slik er realiteten. Vi vil heller lukke øyene og håpe at ting går greit, selv om vi vet at alt går rett vest. På den måten kan vi i hvertfall leve med god samvittighet. Vi vil gjøre alt for å beholde det, for vi har overbevist oss selv at det er vårt. Vår velstand er vår og den gir vi ikke opp for noe som helst!

Kjenner du deg igjen? Det gjør i hvertfall jeg. Det er slik det er, slik det har blitt. Når jeg begynte å arbeide med gatebarna ble mitt syn veldig forandret. Ikke med det første, men over tid. Disse barna og ungdommene ble vennene mine. (De som du ser på tv og som gjør at du tenker: - Uff så urettferdig verden er! Også tenker du ikke mer på det.) De hadde blitt en del av mitt liv. De var ikke lenger der bak tv skjermen. 

Å leve sammen med gatebarna, å være en del av livet deres er noe som gir meg utrolig masse. Selv om jobben min handler mye om å lære bort, så tror jeg at gatebarna lærer meg mye mer. Det er noe som skjer når hver dag blir en kamp for å overleve, når materialismen blir noe fremmed. Livet handler om menneskelige relasjoner, om å holde sammen. Hvis vi ikke holder sammen vil vi dø. Når man kommer på innsiden av gatebarna så lærer man at det er noe veldig viktig der på innsiden. Noe alle barn er på jakt etter, og lengter sårt etter - noen som virkelig bryr seg, er glad i de, støtter de og hjelper de som et medmenneske - noen de kan stole på og som de vet stiller opp når som helst og hvor som helst.

Verdier som læres bort

Nå som det er et halvt år siden vi startet opp Smiles of the Street, er det en ting jeg virkelig har lært. Dette handler om mennesker, mennesker med behov for håp for fremtiden. De trenger noen som ikke snur ryggen til det som er vanskelig, noen som virkelig hjelper når det trengs, som er et medmenneske, en venn, en referanseperson, et håp og en vei mot en bedre fremtid. 

Jobben min er å dekke disse behovene. Man kan se det på mange måter, vri det rundt, sette opp fine setninger, grafer og statistikker. Man kan snakke i store ord, snakke om verden og fattigdom...men når alt kommer til alt så handler det om mennesker, fantastiske mennesker som føler, gråter, smiler og ler. Jeg spør deg igjen, kan du virkelig se?

Kan du virkelig se?

Ingen kommentarer: